Living Without The Internet

Adrian Shaughnessy from Design Observer
08.03.06 |

I’ve just done what tens of thousands of Brits do every summer: I’ve spent the past two weeks holidaying in rural France. This annual British invasion of our near neighbour is, ostensibly, a search for good weather, unspoilt countryside and sophisticated cuisine. In truth, we go because we’re in thrall to the escapist and somewhat reactionary notion that life in France — and specifically rural France — is more civilised than life in our over-crowded, crime-ravaged little island. But as I sat in my isolated retreat, with the scent of lavender drifting in through the open windows, something was gnawing at me.

For the first time in three or four years, I was living without the internet, and it was unnerving to discover the degree to which I’d become net dependent.

I’d packed my laptop, but because it wasn’t plugged into the giant pulsating brain of the world wide web, it felt dead — a portal to nothing. Emails didn’t ping up. I wasn’t able to log onto the half dozen websites I visit daily (sometimes hourly). I wasn’t able to chase down facts, wasn’t able to idly waste time drifting in and out of the more arcane corners of the net. I felt disconnected: my life-support system had been turned off.

When television replaced print (the medium of individualism) to become the great mass medium of the 20th century, McLuhan’s vision of the global village looked as if it had become a permanent reality. Yet compared to the internet, television is a poor creator of communities. The notion of "water cooler television" already seems remote: a folk memory. Television has become the medium of consumption, and despite the presence of countless micro-channels catering to micro-interests, television only wants one sort of viewers: consumers.

The consequence of this is that the TV audience is voting with its feet. A recent report in The Guardian noted that “in the US, primetime viewing of broadcast networks sunk to the lowest level in ratings history: 20.8 million on average.” Here in Britain, "the telly" is shrill with the sound of channels begging us to “phone in,” “send texts,” “press the red button,” “tell us what you think.” This faux interactivity is an increasingly desperate attempt to lure us away from the internet. It’s the death rattle of an empire that sees its supremacy slipping away.

The internet is different. It allows anyone with access to a computer and a telephone line to retain a sense of personal volition. And there are enough people with computers hooked up to the web for the internet to have become an alternative — a threat even — to conventional media. How else do we explain Murdoch’s purchase of MySpace? How else do we explain television’s nervous aping of the interactivity of the internet?

Of course, just like television, the internet has also been colonized by commercialism. Yet often with surprisingly beneficial results, as the new book The Long Tail: How Endless Choice is Creating Unlimited Demand by Chris Anderson shows. And anyway, we can easily bypass the commercial hucksterism of the net and glide effortlessly toward the two great shining jewels in the internet crown: unlimited information and a sense of “personal” community: put another way, toward communities of our own making.

When I’m deprived of the internet, I’m hampered in my professional life as a designer and occasional writer, and in my personal life as an info junkie. The internet has not lessened my fondness for books — hunting down information in print media in fact remains one of life’s great joys. But it’s quicker on the internet, and you’ve got more options. Sure, you have to be wary of dud information, and data is more likely to be inaccurate on the internet than it is in book form. But you learn to check and cross-reference. You learn to be wary. It’s all part of the fun.

The idea of the internet as a source of community, however, is less easy to evaluate. Deprived of my internet connection in France, I felt doubly disconnected. I could see that I was surrounded by a community — one that was surprisingly attractive, homogeneous and resilient. But I wasn’t part of it. I was courteously admitted to it when I ate in one of the local restaurants, or when I chatted with the stallholders at the local market, but that was about it. A more gregarious person than me might have joined in the lively bar culture that thrives in even the smallest villages. But with my poor French language skills I was content to remain an outsider — an admiring observer.

Back home in London I don’t feel any great sense of community, either. I barely know my neighbours (a feature common to metropolitan dwellers), and I only experience the tug of community in my work, where I feel a tribal bond with other designers.

The “community” that I find on the internet — and which I missed so keenly in France —– is the communality of shared enthusiasms for marginalised subjects. It might be a "community" of only a few dozen people clustered around subject matter incapable of maintaining a foothold in the world of bricks and mortar. I’m talking about sites, blogs and forums created by enthusiastic individuals and groups with little or no regard for the commercial potential of their activities. I’m talking about minority subjects that, without the internet, simply will not survive. These are the sorts of subjects and connections that, if I’m deprived of them for even a couple of weeks, make me feel twitchy and disconnected. Unplugging is no longer an option.
08.03.06

E-mail to Eirik Fossan:

Hei Eirik,

Ble plutselig opptatt i rommet ved siden av.

Takk for innput. Jeg tenkte jeg muligens skulle gi deg en litt mer inngående forklaring på hvilken type magasin jeg ser på og bruke litt hypertextualitet for å vise deg hvilket research grunnlag jeg har foreløpig. Jeg tenker dette kan være nyttig for min egen del for å prøve å forklare for meg selv like mye som for deg hva det er jeg er ute etter å lage.
Jeg har hovedsakelig sett på magasiner som interesserer meg innenfor kunst, design (hovedsakelig grafisk design og illustrasjon) og livstil her kommer en liten liste:

• Arkitip
• Lodown
• Tokion
• Tokion
• Emigre
• eye
• dot dot dot
• BUTT
• adrenalin som ser ut som det har forsvunnet, ihvertfall fra nettet.
• Refill

Dette er en ufullstendig liste og noen av de nevnte magasinene har jeg heller ikke studert så nøye.

Når det gjelder web har jeg sett litt på det som eksisterer av magasiner på nettet. Samt forum/blogger og multimedia muligheter på nettet.

• pingmag
• This is a magazine
• magnuminmotion
• youtube
• underskog
• vidvox vj forum
• EWF
• Magwerk

I tillegg til dette kommer endel litterære magasiner som jeg bare såvidt har tittet på, men ikke har noe særlig forhold til ettersom de ikke har appellert til meg i, visuell forstand, på en slik måte at jeg noen gang har kjøpt ellr ønsket å bruke tid på det.

Derfor er ideen min om et magasin som både innholder en litterær tyngde og en sterk visuell appell. Jeg mener at vår generasjon som har fått populærkultur inn med morsmelken samtidig som vi higer etter en intellektuell kapital gjennom utdannelse og samfunns engasjement. Vi har ikke noe problem med å være både naiv og oppslukt i populærkulturelle fenomener og elementer som tegneserier, musikk, tv-programmer, sneakers, stickers, grafitti, etc og samtidig lese Bourdieu, Lyotard, Nitche, og Hamsun eller gå på "høykulturelle" eventer som filharmoniske konserter og kunstutstillinger.

Når det gjelder det endelige produktet som skal komme ut av masteroppgaven min ønsker jeg at det er papirutgaven jeg bruker mest tid på hva gjelder design. Ettersom min kjærlighet for det taktile og printtekniske står så mye sterkere enn det som skjer på skjermen. Men når det kommer til et stykke er det sannsyneligvis nettet som vinner i tid jeg bruker på de forskjellige mediene i konsum.

Siden jeg er inne på TID, og det var jo noe også du nevnte i ditt innspill, så er det en av hoved nøkkelordene i forbindelse med oppgaven min har jeg kommet frem til.
Den tiden en bruker på et papir magasin er ofte større enn det man bruker på et nett magasin, nå er jo det selfølgelig mulig det har med den formen endel nettmagasiner blir presentert i. Det har en lengre levetid i sin fysiske form, (eller hvordan skal jeg prøve å forklare denne her da). Når du først har et magasin kan du spare på det å ta det frem og se på bildene og lese artiklene mange år etterpå. Du har også noe fysisk du kan klippe i etc. Du vil gjerne bygge opp en atmosfære rundt deg selv når du skal sette deg ned å kose deg med favoritt magasinet ditt.

Jeg har i forbindelse med TID som et viktig aspekt også tenkt at dette bør videre underbygges i et papir magasin av flere årsaker. I nyhetsverdi vil alltid det raskeste mediet vinne, i dette tilfellet nettet (også i de fleste andre tilfeller). Og jeg mener da at det bør være et poeng å ikke ha noe særlig nyhetsverdi i papirmagasinet for å gi det en lengre levetid, og heller legge det som ligger innenfor et kortere tidsperspektiv i webutgaven.

Nå er jeg på vei til falle litt av i forklaringen min her. Det begynner å bli seint og hode er slitent. Hadde noen flere tanker om tid her, men de datt litt ut.

Ideen til webdelen av magasinet er å bygge opp under kvalitetene som ligger på nettet med nettopp hypertextualitet, interaktivitet(blog,forum) og multimedia.

Altså, det jeg ønsker er vel å underbygge de forskjellige mediene sine kvaliteter for å fremheve budskapet. Som må være å formidle historier og tanker som stimulerer til videre tenking, men også ren stimulans gjennom bare å være, tilbake til dette med høykultur/populærkultur naiv/intellektuell. Det blir litt som barne TV som kan sees på av barn på en måte og voksne på en annen. Altså ut ifra ens egne referanser uten å være snobbete.

Ja dette får være nok for idag. Håper du fatter litt mer om hva det er jeg tenker. Det var ihvertfall en bra øvelse for meg å prøve å forklare. Det gjenstår endel gjennom arbeidelse her. Jeg må jo også få understreke at du ikke behøver å bruke noe særlig tid på dette her, men om du har lyst til å kaste litt ball og komme noen innspill er jeg helt klart åpen og glad for det.

Jeg har ikke vært noe særlig fornøyd med den veilederen jeg har hatt her på skolen, så jdet har ikke blitt så mange veileder møter. Nå har jeg ordnet noen utenfor skolen som skal hjelpe meg og tenker jeg skal prøve å få noen møter med Hallvor Bodin som jeg tror kan være en bra person å diskutere litt med. Det er på dette tidspunktet når oppgaven begynner å materialisere seg i ord at det går ann å få innspill fra andre og diskutere ideene.

Takk så mye for din oppmerksomhet, håper jeg ikke har kjedet deg ;)

Ernst